Vi har fått mange tilbakemeldinger på forrige blogginnlegg, tydelig at det engasjerte og skapte mange ulike reaksjoner. Det ble altså skrevet på spesiell forespørsel fra Margrethe som hadde bursdag, vi hadde det mye moro når vi lagde det. Så til dere som har spurt oss, det forrige innlegget kan vel ikke sies å være helt representativt for oss.
Swahilien er fortsatt på gli, nå snakker vi heller swahili en engelsk, det er altfor forvirrende. Pluss at vi mister mer og mer vokabular i både engelsk og norsk så det er bare pinlig.. I går var først gang vi tørte å svare en vi møtte på torget at jo, vi kan mye swahili ikke bare litt. –OG, han trodde oss! Vi kjørte hele samtalen på swahili, med overbevisning om vi får si det selv. Hurra!
Fredag for to uker siden, på bursdagen til Margrethe møtte vi Dag Jostein på Bagapoint. Han hadde vært her tre uker på jobb/ferie. Vi øla (midt på formiddagen!) og fikk prata masse om livet her og i Stavanger, det var superkoselig. Vi følte at vi var få ferie noen timer vi også. Det er litt sært å tenke på at det kun er et halvt år siden han var studieveilederen vår og vi enda bare var noen så ungspurver av noen studenter på UiS.
Vi nevnte vel at vi har starta et nytt treningsregime. Ut på joggings tre ganger i uka klokka kvart på seks om morran. Det går faktisk så det suser og vi kjenner på formen at det hjelper. Så tidlig på morgenen er det dugg ute og kølmørkt når vi våkner, sola står opp mens vi løper. Ganske magisk egentlig. Løpeturen avsluttes på stranda med litt akrobatikk-trening og en svømmetur i morgenkaldt vann. Ahh, tam! (sweet). På skolen har vi også fått økt til tre danseøkter i uka og tromming, så nå er vi i gang. Vi har endelig lært ferdig Mganda wa kikutu, og på fredag ville læreren vår ha oss til å danse gjennom Masewe, en dans vi lærte sist opphold. Det hun ikke hadde fått med seg var at det er to år siden vi dansa den så vi har glemt veldig mye. Det var en total ydmykelse og en stor knekk for selvtiliten. Det gikk rett og slett ganske dårlig, og læreren vår nekta å hjelpe oss fordi hun mente vi burde kunne den… Flaks at det i tillegg også sto ca 50 unger fra barneskolen ved siden av og stirra på oss…Bedre lykke neste gang. Vi trener også enda gamboot med Isiaka på kveldene og kidukuen kommer snikende..
Sist mandag tok vi endelig skrittet og gikk på hairsaloonen for å flette håret vårt. Vi følte oss i slaget og sa til frisøren at hun kunne bestemme hvordan det skulle flettes. Anette hoppa først i stolen og endte litt opp med å se ut som hu kom fra ”the hood” i Bronx framfor Tanzania. Så var det min tur, jeg spurte om jeg kunne bli fletta litt annerledes så vi ikke ble helt tvillinger, det er vi nok fra før. Jada, jeg ble annerledes. Det vil si, jeg fikk 8 fletter mens Anette bare hadde 5, men i akkurat samme stil. Så, nok en gang tvillinger. Vi fikk også noen fine kommentarer hjemmefra om at vi ligna på lesbiske basketballspillere, noe vi heller ikke nekte for. Neste gang skal vi nok være litt mer spesifikke med hvordan vi ønsker håret. Men det som er himla praktisk er at paneluggen aldri slenger i ansiktet, og håret er alltid fiksa.
Før vi dro til Dar es Salam i helga fikk vi med oss forestillingen til Umoja flying carpet på TaSUBa, et kjempeprosjekt mellom Tanzania, Kenya, Zanzibar, Ethiopia, Norge og Nederland. Det var sang, musikk, mange typer dans, drama og akrobatikk, helt utrolig hva de hadde klart å sette sammen på et par uker. Og de var sikkert rundt 30 utøvere på scenen, skikkelig imponerende og inspirerende!
På lørdag formiddag dro vi til Dar es Salam, vi satt stort sett hele dagen på kafeen på et sted som heter Makutano house. Da merket vi at Bagamoyo faktisk er ganske annerledes enn byene hjemme. Jeg fikk tårer i øynene når jeg kunne bestille smoothie og en salat til lunsj. Ganske tragisk. Jeg merket ikke en gang at jeg savnet det før plutselig hadde tilgang på det. (Det går til vanlig veldig mye i ris og bønner, fritert høne, fritert fisk eller kjøttbiter (geit/ku) med ugali,ris, chapati (en tjukk, mer fettete pannekake) eller chips til. Egentlig lite variasjon i grønnsaker som serveres til, det overrasker meg enda.) I tillegg var alle rundt oss tydelig opptatt av mote og trender. Du merker at tempoet og utviklinga i Dar es Salam er mye mer likt hjemme enn Bagamoyo.
På kvelden var vi på stor utekonsert med Goodluck og Babi, det var flere tanzanianske artister som bl.a. Fid Q pluss T-Pain, MiMS, og Gypsian.Vi var egentlig ganske spent på om vi kom til å like det, men det var helt sykt artig, skikkelig stemning med ca 10-13000 publikummere. På toppen av alt hadde vi radarparet Goodluck og Babi som sto og hoppa og dansa rundt i ekstase, og Babi kunne absolutt ALT som var av sangtekster!
Vi bodde også denne gangen på et ganske lokalt hotell, men det var knall. Til og med dusjen funka! Det har vi kanskje ikke fortalt dere før, men vi har hatt et par ”low-points” når det kommer til dusjing. En gang var etter trening på Alliance Francaise hvor vi tok tidenes ”dusj” med hjelp av en liten tappekran inne på toalettet, et lite håndkle og MASSE deo og parfyme etterpå. Men det største low-pointet er vel egentlig når vi skulle i bryllup i Morogoro og dusjen på hotellrommet ikke funka, så vi måtte bruke den lille hånddusjen som du spyler i toalettet med. Deretter gikk vi i bryllup.. -Og følte oss for øvrig freshe og fine… Så da vet dere det. Vann er vann, er det ikke?
Siste god historie denne gangen er kvelden vi skulle lære Mbwana å drikke alkohol. Han hadde aldri prøvd før, men syns det var litt spennende og lurte på om han kunne få prøve hos oss en gang i ”trygge” omgivelser. Jada, hei hå! Skal det væra så skal det væra. Vi kjøpte inn 4 forskjellige typer øl, satte vinen på kjøling og fant noen små konyagi, vodka og ginflasker i skapet. Vi hadde det mye moro med gutta boys, vi spilte kort, sang, dansa og herja, men det hele endte jo selvfølgelig med at Mbwana bare smakte, han likte det ikke så veldig, mens vi andre våkna dagen etter på den verste bakfylla noensinne etter å ha drukket øl, vin, konyagi, gin og vodka på en og samme kveld.. Det blir lenge til gjentagelse av den kvelden.
For å oppsummere har vi det veldig bra, vi og da spesielt jeg, har fått mange kommentarer i det siste på at jeg ser så "healthy" ut i forhold til når jeg kom, så jeg tar det som et tegn på at jeg hvertfall får i meg nok mat her nede. Herlig å ha så blodærlige venner! "Ah, Karen, umenenepa!" (Du har lagt på deg) Takk for kompliment, men det er fortsatt like komisk å høre hver gang.
