And to Mwanza we came!

I Mwanza møtte en smilende Edward oss på bussterminalen, som tok oss med hjem til seg. Mwanza minner egentlig litt om norsk natur. Fjell, trær, relativt ulendt terreng. Så det var kjekt å føle seg litt som ”hjemme”. Hjemme hos Edward ble vi tatt i mot som prinsesser, og fikk en brun og godt utsovet køyeseng vi skulle tilbringe nettene i. Med myggnetting selvfølgelig. Men, Anette skulle være lur og skaffe seg litt ekstra plass. Så ho satt myggnettinga si uttafor sengekanten, med mulighet for småkryp til å komme seg inn. Tanken va jo at myggen helt sikkert ikkje orke å krype inn. Og det gjorde den heller ikke. Fordi det finnes nesten ikke mygg i Mwanza. Men,dessverre finnes det mange andre ting. Som for eksempel Ronny som var et beist av kakerlakk som fant ut at han skulle krype over halsen og ansiktet til Anette midt på svarteste natta. Wææææh!!!! Anette våkna med ett, famla seg så fort og stille hun kunne ut av myggnettinga. (Ps. Ikkje så veldig stille egentlig). Så ble K-E vekt av følgende: ”Karen-Emilie, du må våkne! Æ har en kakerlakk i senga mi, og nu sitt den fast i myggnettinga.”

K-E: Ta den bare ut da, jeg er trøtt.

A-O: Men æ klare ikkje, den heng seriøst fast i nettet og æ tør ikkje ta den ut aleina.

K-E sukker tungt og kommer seg ut av senga. Hjelper så AO til å spille-tennis-serve kakerlakken ut av nettet, og må så sjekka senga til AO for flere kakerlakker, OG viktigst av alt: TETTE MYGGNETTINGEN!! (Lesson learned).

Vi vekte heldigvis ikkje hele familien, bare noen. Og Anette sov deretter under en særdeles godt tetta myggnetting. (Ronny fant vi litt senere sovende på døra).

Hjemme hos familien til Edward e du aldri sulten. Det har vi hvertfall erfart!

Vi har bada i Lake Victoria, det va kjekt. Og ingen krokodilla spiste på oss.

Vi har spilt inn nok en ny hit i studioet til Edward. Og vi fikk vite etter at vi kom hjem at radiostasjonen egentlig ville intervjue oss, men Edward glemte å si i fra.

Superstars? YES, we are!

Long time, no see!

Da va vi endelig på plass i Bagamoyo, etter en fartsfull og frydefull tur over hele landet og litt i Kenya. Føler vi har så mye å fortelle at vi ikke helt vet kor vi skal begynne, i tillegg til at vi virkelig prøve å begrense oss…Og det kommer mye mulig noen rare setninga innimellom. Men ja, det her e et laaangt innlegg, så e du forberedt på det :p

Turen starta med bomtur til Dar es Salaam. Eller, rettere sagt vi va for sein til bussen som skulle ta oss til Nairobi. Selv om vi starta å reise fra Bagamoyo 05.30 om morran.. Nu skal det sies at før den her turen, som vi har planlagt å reise på siden i fjor høst, så hadde vi ikke lagt ned et eneste grunnarbeid på forhånd. Anna enn destinasjona. Dermed endte vi opp med å reise via Arusha, som tok oss en hel dag. (Ikke 5 tima som bussjåføren opplyste om først). Og uten dopauser. Keep it in, keep it in! Flaks at også bussjåføren hadde tatt akkurat ikke nok kjøretima, til å skjønne at man senke farta før fartsdumpan. Vi kondolerer så mye til nonna som satt bak oss, som hoppa så høyt at ho slo hodet i taket. (Legendarisk øyeblikk!)

Men i Arusha va det utrolig fint, og ikkje mindre fint va det at vi fant et finfint hotell rett ved siden av busstasjonen som vi kunne overnatte på. Det ble en drink den kvelden. Vi hadde jo tross alt nesten kommet oss til Nairobi på første forsøk! :)

Visste du at Arusha har sitt eget muslim-hotell…? Det vet vi!

Neste morgen starta frisk 07 blank, i en…hm…litt mindre luksuriøs buss, full av såpe, som vi skulle humpe på i 7 tima til Nairobi. Konge lukt med så mye såpe! Den dekka hvertfall over mange andre spennanese lukta… Da vi kom til grensa fikk vi beskjed følgende beskjed fra en medpassasjer: ”For all del, vær rask! Hvis dokker e for sen, så kjøre bussen fra dokker!”

Jajaja, tenkte vi.. Vi e da alltid rask, ingen problem.

5 min senere står vi inne og fyller ut skjemaer..

Karen-Emilie: eeh…Anette…Bussen vår er borte….? I god Pettersen-Asla-ånd e det ingen som får panikk, svaret e heller veldig rolig og problemløsanes: hæ? Jaja, da får vi vel gå ut å se etter den da. Æ skal bare skrive ferdig her først.

Ut kom vi, og ingen buss var å se. (Det skal også nevnes at vi hadde lagt igjen all bagasjen vår inne i bussen, bare for sikkerhetsskyld.) Dermed begynte vi bare på ferden over grensa alene, til fots. Heldigvis så vi bussen vår på andre sida av grensa, og kunne fortsette ferden.

MEN, vi klarte å miste bussen 2 gang til på samme grenseovergang. Fordi vi måtte kjøpe visum i Kenya, og gå på do. Lure på om dem egentlig kjørte practical joke på oss….?

Utenom såpelukt, dårlige støtdempera, høylytte tanzanianera, og misting av buss, gikk turen våres til Nairobi særdeles fredelig. Vi ble til og med bussens midtpunkt i det de skjønte at vi snakka swahili, og vi starta den uendelige diskusjonen om manns- og kvinnerolla her vs. Norge. Pluss at hele bussen prøvde å strekke bena i taket, for det hadde de sett at vi kunne. Fett å være danser!

I Nairobi sto Naftal smilende og venta på oss. Helt ubeskrivelig godt å se han igjen, så vi kasta oss over han som en lykkelig familiegjenforening! J

Nairobi va en fin storby, som egentlig minte litt om sør-Europa. Men det mest interessante var at minirutebussene som kjørte rundt omkring, hadde flatskjerm-tv som spilte musikkvideoer, og lyd nok til å sprenge alles trommehinner.

Onkelen og tanta til Naftal hadde storker og apekatter i hagen. Vi vil også ha!

Etter en natt i byen, tok vi tur til Kericho og ut på landet. Og da snakke vi virkelig ut på landet også! Ingen strøm, utedo og dusj og teplantasjer overalt. Men nydelig var det! Og Naftal har noen fantastiske foreldre som tok så godt i mot oss. På landet fikk vi prøvd oss på mye rart. Blant annet å plukke te, så mais, melke ku, kjøre personbil-buss-taxi, (som vil si at du stappe så mange folk du klare inn i en personbil. Vi klarte 13 stk.). Siste kvelden va vi på besøk hos familien til Lodwick, tiltross for at han bor i Norge for tida. Men det va det ingen som brydde seg om. Før vi visste ordet av det var høna slakta og vi måtte bli til middag. Har du noen valg da? Nei. Så middag og litt dansing ble det. Utrolig hyggelig kveld.

Så skulle ferden gå videre til Edward i Mwanza, altså tilbake til Tanzania. Dette førte til at Naftal satte oss på en minibuss til grensa, og ønska oss lykke til. Vi kom oss til grensa uten problem, vi kom oss også over uten problem, og vi fant en buss som kunne kjøre oss til Mwanza uten problem. Mwanza here we come!